onsdag 1. januar 2014

Når lyset svinner av Eugen Ruge - Vinner av den tyske bokprisen 2011

 

Alle lykkelige familier ligner hverandre. Alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte, lyder det kjente sitatet fra Tolstojs Anna Karenina. Det er et utsagn som lett lar seg overføre til tyske Eugen Ruges imponerende debutroman, familiekrøniken "Når lyset svinner"/"In Zeiten des abnehmenden Lichts." Boka vant den tyske bokprisen i 2011 og kom i norsk oversettelse i 2013.

I boka følger vi den østtyske familien Umnitzer/Powileit gjennom fire generasjoner og nesten femti år. På begynnelsen av 1950-tallet, etter mange år i meksikansk eksil, returnerer ektefellene Wilhelm og Charlotte til Europa og den unge staten DDR. De er begge overbeviste kommunister og brenner for et nytt, sosialistisk Tyskland. Charlottes sønn Kurt og hans russiske kone flytter til øst-Berlin kort tid etter. Kurt har da et langt fengselsopphold i sovjetiske fangeleire (Gulag) bak seg, og han var heldig som overlevde interneringstiden. Flyttingen til Øst-Tyskland gir ham muligheten til å starte et nytt liv, og Kurt får etterhvert en vellykket akademisk karrière. For sønnen Alexander blir tilværelsen i øst derimot stadig mer uutholdelig og klaustrofobisk. På Wilhelms 90-årsdag, drøyt en måned før murens fall, rømmer Alexander uten forvarsel til Vest-Tyskland. Besteforeldre, foreldre og hans da tolv år gamle sønn Markus blir tilbake.

I Ruges roman blir vi vitne til en families gradvise forfall og oppløsning. Charlotte og Wilhelm har stor tro på og tar aktivt del i DDR som sosialistisk prosjekt. Skjebnen til Charlottes andre sønn i sovjetisk fangenskap og Kurts egne opplevelser i Gulag blir det ikke snakket høyt om. Når barnebarnet Alexander flykter til vesten innebærer det ikke bare en avvisning av besteforeldrenes verdier og tankesett. Det er også en avvisning av det østtyske fellesskapet. Slik speiler fremmedgjøringen mellom de ulike generasjonene også DDRs historie og undergang på en veldig god måte.

Forfatteren Eugen Ruge

Fortid og nåtid går hånd i hånd i denne romanen. Kapitlene hopper frem og tilbake i tid, og i hvert og ett av dem kommer et familiemedlem til orde med sin historie. Jeg synes denne bruken av flere fortellerstemmer er et spennende grep, nettopp fordi de ulike historiene gir et utfyllende men også motstridende bilde av slekten og livet i Øst-Tyskland. Hva er egentlig "sannheten" om familien? Og hvem står for den "riktige" definisjonen av DDR? I boka er det spesielt scenen med patriarkens 90-årsdag som blir fortalt fra ulike vinkler. Slik avdekkes familiehemmelighetene lag for lag samtidig som de ulike fremstillingene gir et satirisk, ja nærmest bisart bilde av det østtyske borgerskap og embetsverk. Dette er en roman-oppskrift som er lett å like.

Når den tyske avisa Die Zeit hyller boka som "den store østtyske Buddenbrooks-romanen" (der grosse DDR-Buddenbrooks-Roman) er det lett å si seg enig. Selv om det skiller 110 år mellom de to utgivelsene er parallellene til Thomas Manns 1001-klassiker lette å få øye på. De to tyske forfatterne følger, hver på sin unike måte, en borgerlig familie gjennom fire generasjoner og lar oss få innblikk i deres få gleder og mange sorger. Beskrivelsene av samfunnet er svært tidstypiske, og både Ruge og Mann bruker hendelser og personer fra egen nære familiekrets som bakgrunn for romanstoffet.


At romankarakterene i Når lyset svinner baserer seg på (selv-) biografisk materiale, bekrefter Ruge i et intervju med nyhetsmagasinet Der Spiegel. Ser man nærmere på forfatterens familiehistorie så er de selvbiografiske trekkene i boka svært fremtredende. Ruges besteforeldre var tyske kommunister som flyttet til Sovjetunionen etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Her ble også Eugens far Wolfgang Ruge født. Da Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1940 ble Wolfgang deportert til Sibir, og først seksten år senere kunne hele familien vende "hjem." Wolfgang ble etterhvert en av DDRs mest kjente historikerne, men det var først i 2012 at hans egne memoarer fra oppholdet i Sovjetunionen kom ut. Eugen Ruge hoppet av til vesten i 1988.

På tampen av leseåret 2013 ble Ruges bok en svært interessant og uventet positiv leseopplevelse! Jeg skriver "uventet", fordi jeg hadde ventet en skildring malt i grå nyanser og med smak av betong. Når man tenker på Øst-Tyskland får man jo gjerne opp stikkord som Stasi, diktatur, matkøer, et trøstesløst liv. Når Lyset svinner inneholder ikke noe av dette (selv om det antydes). I stedet møter vi en privilegert familie som elsker, hater, svikter, fortrenger og savner. Det er en allmenngyldig historie om en familie som sakte splittes på grunn av generasjonskonflikter og begrensningene som samfunnet legger på hver og en av dem. Med denne boka makter Ruge å gi et annet, men ikke mindre sant, bilde av livet bak Berlinmuren. Desto mer imponerende er kanskje måten han klarer å forvalte familiens problematiske arv på litterært. Å bearbeide familiens kommunistiske fortid uten å føre den videre eller avvise den er kanskje det største mesterstykket ved denne romanen.

Jeg har lest Ruges bok i tysk utgave, men boka kom på norsk i 2013. Jeg ble veldig begeistret for romanen og anbefaler den på det sterkeste. For alle som er interessert i tysk og europeisk etterkrigshistorie er boka i alle fall et "must."

6 kommentarer:

  1. Denne har jeg vært nysgjerrig på, og jeg må få den med meg i 2014. Det må gi lesingen et ekstra lag når du leser på tysk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det anbefaler jeg deg så absolutt! Både tyske og norske medier mener dette er noe av det beste som hittil er skrevet om DDR-tiden i romanform. Det er kanskje fordi historien er så allmenngyldig at den treffer så godt? Boka er oversatt til norsk av Sverre Dahl som har en lang rekke oversettelser fra tysk bak seg. Det er klart det å lese boka på originalspråket gir noe ekstra, men jeg er sikker på at den norske utgaven er stødig oversatt :)

      Slett
  2. Jeg har kanskje sær humor, men jeg synes denne boken var ganske morsom. En slags blandings av Tellenkamp og Houellebecq? Misunnelig på deg som har lest den tyske utgaven.
    Veldig enig med deg mht hva det største mesterstykket er. Samtidig lurer jeg veldig på hvor mye som er fakta og hvor mye som er fiksjon. Hva tenker du? Er det noe du savnet i boka? Jeg synes det er så spennende når du får bøker som virker så "autentiske". Flott anmeldelse :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du setter fingeren på noe av det som gjør boka så god, men som jeg overhode ikke har skrevet om i omtalen: humoren! Den er litt "tørr, tysk" (hva jeg nå mener med det) men ja, utrolig vittig. Toppen av kransekaka er etter min mening når alle i 90-årslaget stemmer i med sangen "Vod-ka, vod-ka", og med det avkles hele det østtyske etablissementet. Heller ikke Wilhelm kommer heldig fra det, i og med at det er Charlotte som har lært både spansk og russisk. Samtidig er det patriarken som mottar heltemedaljene.

      Jeg er, som deg, veldig glad i bøker som tar utgangspunkt i virkelige hendelser/personer. Det gjør meg veldig nysgjerrig og får meg til å google som en gal etter mer informasjon. Plutselig ender man opp med å kjøpe bøker man aldri ville sett seg ut på forhånd. Jeg har ikke bestilt Wolfgang Ruges biografi enda, men det frister... I intervjuer sier Ruge at alt i boka (bortsett fra de selvbiografiske trekkene) er fri diktning. Men det er morsomt å spekulere!

      Ellers er det vanskelig å si om det er noe man savnet, men jeg skulle gjerne hørt litt mer om Markus. Hvordan gikk det med ham tro?

      Slett
    2. Jeg er også litt usikker på om jeg savnet noe.

      Noe litt utenom boken, men noe som fikk meg til å tenke på denne...
      Uwe Rösler (tidl. fotballspiller nå trener, oppvokst i DDR) fortalte på TV en ganske artig historie fra sin barndom. Der var et av høydepunktene når de en gang i året fikk en pakke fra vesten. After-Shave til far, lotion til mor og godteri til barna. Det ene året inneholdt denne pakken en kiwi. Ingen i Röslers familie hadde noen gang sett noe lignende og de ante ikke hva det var. Kanskje var det en pyntegjenstand? For å finne ut hva denne gjenstanden fra vesten var måtte man søke om å få ta en telefon til BRD for å høre med avsenderen hva denne tingesten kunne være....så mye styr for en kiwi!!! Uansett, det "morsomme" i denne historien minner meg litt om humoren i boken til Ruge.

      Slett
    3. Ja, det er litt av en historie som Rössler foreller der! Tenkt at det i år er 25 år siden muren fallt! Det føles både som en evighet siden og som det var i går. Jeg var 14 år den gangen og husker det godt!

      Slett