lørdag 27. desember 2014

Plan D av Simon Urban


Tidligere leste jeg veldig mye krim. De siste tre-fire årene har jeg derimot følt en enorm metthet når det gjelder bøker i denne sjangeren. Jeg orker rett og slett ikke å forholde meg til halvgode krimplot der slapt språk og uinteressante romankarakterer dominerer. Selv Nesbø, min tidligere favoritt, styrer jeg unna. I min sneversynthet synes jeg historiene om Harry Hole er blitt en suppe av usannsynlige hendelser, forutsigbare cliff-hangers og en eksess av vold kun for voldens skyld. Som dere skjønner så har jeg for lengst abdisert som krimelsker.

Men av og til dukker det opp krimromaner som gir meg troen på at det fortsatt finnes originale og velskrevne bøker innenfor sjangeren; bøker som virkelig hadde fortjent større oppmerksomhet og en plass på bestselgerlistene. Et eksempel på en slik kriminell godbit er boka «Plan D» av den tyske forfatteren Simon Urban (1975 - ). «Plan D» utkom på norsk i 2013 og er noe så usedvanlig som en kontrafaktiske kriminalroman. Mens det i år er 25 år siden Berlinmuren falt, stiller Urban det ubehagelige spørsmålet: Hva om den tyske gjenforeningen aldri hadde funnet sted?

I Urbans fiktive romanunivers befinner vi oss i vår egen samtid, i 2011, i et DDR som eksisterer i beste velgående. I stedet for å opphøre som selvstendig stat i 1990 gjennomgikk landet en vellykket «gjenopplivning» basert på åpne grenser (om enn for en kort periode) og sosiale reformer. Etter tjue år er lite forandret: Muren skiller fortsatt Øst fra Vest, og DDR er et lukket land som henger etter i den teknologiske utviklingen. I boka er Øst-Berlin anno 2011 arkitektonisk uforandret, fattigslig, grå og klaustrofobisk - i skarp kontrast til sin vestlige «tvillingbror».

Forfatter Simon Urban

Plottet i boka er like historisk interessant som det er spennende: En gammel mann blir funnet hengt i byskogen utenfor Berlin, og det blir raskt klart at det dreier seg om en regelrett henrettelse. Måten skolissene til offeret er knyttet sammen på peker mot den øst-tyske etterretningstjenesten STASI. Før «Gjenopplivningen» signerte nemlig det hemmelige politiet sine likvidasjoner på denne måten. Når historien om det mulige STASI-mordet lekkes til vest-tysk presse står plutselig hele DDRs fremtid på spill. Skulle det vise seg at STASI fortsatt er aktive, vil Vest-Tyskland og EU stanse alle handel med øst-tyskerne. Uten inntekter fra Vesten vil DDR raskt gå konkurs.

Det er den noe forsofne og desillusjonerte kriminaletterforskeren Martin Wegener som blir satt til å løse saken, men jakten på sannheten skal vise seg å bli svært vanskelig. Spillereglene endres tidlig i det myndighetene på begge sider av muren krever innsyn i saken. Snart har Wegener to nye medhjelpere, kolleger fra Vest-Tyskland, som skal bistå ham i etterforskningen. Undersøkelsene leder dem til DDRs skyggeside. Her forsvinner fortsatt regimekritikere sporløst i landets hemmelige fengsler samtidig som en øst-tysk protestbevegelse vokser fram i det skjulte. I slike tider må man rask kunne avgjøre hvem man kan stole på. Hvem er venn og hvem er fiende? Og hva er egentlig «Plan D,» dokumentet som den drepte hadde i sin besittelse og som alle nå ser ut til å være på jakt etter?

Urbans bok er etter min mening en annerledes, spennende og intelligent roman som skiller seg positivt ut både som krimbok og som kontrafaktisk historiefortelling. Bildet forfatteren maner fram av et delt Tyskland i vår samtid er både dystert og foruroligende. For det er lett å glemme at et gjenforent Tyskland ikke var gitt på forhånd i 1990. Et reformert DDR, slik Urban beskriver, kunne vært et like sannsynlig resultat av Murens fall. Selv var jeg 14 år da Berlinmuren falt, og det er ikke tvil om at denne historiske hendelsen endre min måte å se verden på. Hvor hadde Europa vært i dag dersom Jernteppet fortsatt eksisterte? Det er en skremmende tanke!

Jeg vil anbefale «Plan D» til alle som er interessert i vår nære historie, er ute etter en fengende krimbok eller som rett og slett ønsker en spennende leseopplevelse! Slik sett er boka det rene Kinder-egget!

Bildeutsnitt fra den tyske utgaven av boka

torsdag 25. desember 2014

God jul til dere alle!

Noen av de uleste bøkene på nattbordet mitt.

 Julekvelden er vel overstått her i gården, og nå kan jeg endelig få ønske alle lesere av denne bloggen en riktig gledelig jul!

Det har vært mindre aktivitet her på bloggen i år enn det jeg på forhånd hadde sett for meg. 2014 har vært et veldig hektisk (men bra) år jobbmessig, men mye skjermtid på jobb ga meg "skjermnoia" på privaten. Øyne og hjerne måtte få hvile. Jeg slet dessuten med en syk hjemme-pc store deler av sommerhalvåret, noe som også begrenset skrivingen.

Men jeg har ingen planer om å slutte å blogge om bøker! Jeg leser og leser, og det er så mye av det jeg gjerne vil dele videre med dere. Det er så mange bøker utenfor bestselgerlistene som fortjener å omtales! Tidligere har jeg skrevet ferdig omtale av én bok før jeg har gitt meg i kast med en ny. I år har jeg prioritert å lese fremfor å skrive, og det ble det færre omtaler enn noen gang. I året som kommer skal jeg jobbe med å finne en bedre balanse mellom det å lese og det å skrive (om det). For meg skal jo også bloggen ha en funksjon; å fungere som et et arkiv over hva jeg har lest og hva jeg mente om bøkene.

Jeg har fri i hele julen og satser på å få skrevet ferdig noen innlegg som har ligget lenge på vent. Inntil da må dere alle ha noen riktig fine juledager!

Juleklemmer fra Anne


tirsdag 11. november 2014

Ekspedisjonen – Min kjærlighetshistorie av Bea Uusma


Vinneren av svenske Augustpriset for beste sakprosabok 2013


Har du hørt historien om de tre svensken som skulle fly i luftballong over Nordpolen? De hadde skjortesnipper og sjampagne i oppakningen men ingen av dem var trente for arktiske forhold. Dette kunne nesten vært for en dårlig svenskevits å regne, hadde ikke historien vært sann og skjebnen til de tre mennene vært så uhyggelig tragisk.

Den såkalte Andrée-ekspedisjonen regnes som en av svensk polarhistories mest dramatiske og fatale hendinger. I juni 1897 lettet hydrogenballongen Örnen fra det nordlige Spitsbergen med et mannskap på tre om bord. Ekspedisjonens mål var i teorien enkelt: I løpet av få dager skulle ballongen føres med vinden over Nordpolen og videre enten til Canada eller Russland der mottakelseskomiteene ventet. I praksis gikk det meste galt for svenskene, og ballongen nødlandet etter kort tid. Dermed måtte de tre mennene forsøke å komme seg tilbake til utgangspunktet på egen hånd. Den strabasiøse ferden deres skulle ikke ende godt.

Den endelige skjebnen til mannskapet forble uviss i mange år. Først i 1930 fant man ved en tilfeldighet levningene deres på Kvitøya, en øde øy i Arktis. Siden den gang er det blitt lansert mange teorier om hva som egentlig skjedde med ekspedisjonsdeltagerne. Det store, ubesvarte spørsmålet har vært hvordan de døde. Det som er klart er at de tre mennene sluttet å notere i dagbøkene sine få dager etter at de kom til den øde øya. Deretter ble det stille…


Ekspedisjonen forlater Ørnen etter to døgn i luften
Foto: Nils Stindberg

Den svenske illustratøren, legen og forfatteren Bea Uusma (1966-) regnes i dag som den fremste eksperten på Andrée-ekspedisjonen. I 2013 mottok hun den svenske litteraturprisen - Augustpriset – for dokumentarboka "Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie". Temaet i Uusmas prisbelønte bok er nettopp polareventyret som endte så tragisk i 1897. I dokumentaren gjennomgår forfatteren hendelsesforløpet til ekspedisjonen på nytt. I tillegg presenterer hun nye teorier om hva som kan ha tilstøtt mannskapet, godt dokumentert med egen forskning.

"Ekspedisjonen…" er en grundig, lettlest og medrivende dokumentar som virkelig skiller seg fra den store mengden sakprosabøker. Bokas kanskje største styrke er at den levendegjør historien på en utrolig god måte. Uusma har utført et godt stykke forskningsarbeid i letingen etter nye svar på gamle og ubesvarte spørsmål. Primærkilder står sentralt i forskningen hennes, og deltagernes egne fotografier, brev og dagboksnotater siteres og avbildes hyppig i boka.

Uusma tar også i bruk mer moderne teknikker i forsøket på å skaffe vitenskapelige bevis for hvordan de tre mennene døde. Hun undersøker mennenes klær og utstyr som i dag er utstilt på det svenske Andréemuseet, og hun gjør dypdykk i 90 år gamle obduksjonsrapporter. Uusma tar forskningen sin ett steg videre. Hun involverer patologer og kriminalteknikere og foretar DNA-analyser. Hun reiser dessuten selv til Nordpolen, Svalbard og Kvitøya for å følge i Andrée-ekspedisjonens fotspor. Forfatterens notater fra sine egne reiser i nordområdene gir historien en personlig vri.


Forfatter Bea Uusma
Foto: Anna Lena Ahlström.



Noe annet som gjør at denne dokumentarboka utmerker seg er lay-outen. Boka er større og har et mer omfattende bildemateriale enn andre dokumentarer jeg har lest i det siste. Forfatterens bakgrunn som illustratør skinner tydelig i gjennom når det gjelder utseendet og innholdet. Det er ulike farger på sidene avhengig av tema. Fotografiene fra fortiden er presentert på en interessant måte, og bildene fra nåtiden er smakfulle, nærmest "glansede". Samlet synes jeg dette fungerer veldig bra!

Jeg ble veldig begeistret for Uusmas dokumentar om dette snart glemte kapittelet i vår nære polarhistorie. Selv om jeg ikke har noe spesielt forhold til Nansen, Amundsen og co. så slo denne historien meg over ende med stor kraft. Dette skyldes først og fremst forfatterens unike formidlingsevne og styrken i tre enkle menns skjebne. Uusma viser at det å søke etter svar kan være en usedvanlig sterk drivkraft i livet - uansett om man er forsker og forfatter eller deltager på en mislykket svensk ballongferd.

"Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie" er kommet i norsk utgave nå i 2014. Jeg har lånt mitt eksemplar på biblioteket.

onsdag 22. oktober 2014

1001-bok: Fedre og sønner av Ivan Turgenjev


At ungdommen nå til dags er latere, uhøfligere og mer støyende enn tidligere generasjoner har vært en etablert "sannhet" siden Sokrates' tid. Når de unge i tillegg setter spørsmålstegn ved foreldrenes verdier og idealer kan dette skape store spenninger innad i en familie. Dette er hverdagsdramatikk som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Vi har alle vært unge, og de fleste av oss (meg selv inkludert) blir mer og mer konservative med årene.

De evige motsetningene mellom den yngre og eldre generasjon gjenspeiler seg også i litteraturen. Generasjonskonflikter er et bærende element i svært mange litterære verk, gjerne i kombinasjon med heftige tema som synd, soning og skam. I det klassiske familiedramaet er det vanligvis forholdet mellom en far og en sønn som står i fokus og som driver handlingen fremover. Vi ser det i Sofokles "Kong Ødipus," i Shakespeares "Hamlet" og i vår egen samtidslitteratur, der Karl Ove Knausgårds "fadermord" i seks hele bind kan trekkes frem som eksempel.

Når man snakker om far-sønn-konstellasjoner i litteraturen kommer man ikke uten om romanen "Fedre og sønner" (1862), skrevet av den russiske forfatteren Ivan Turgenjev (1818-1883). "Fedre og sønner" regnes i dag til de viktigste klassikerne fra 1800-tallet, og den er følgelig å finne på listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg. Romanen er på drøye 200 sider, og jeg må innrømme at det var utsiktene til et lett 1001-kryss som fristet mest da jeg fant en gammel utgave av boka hos svigermoren min. At det er en russer som har skrevet romanen var også et pluss. Med unntak av Dostojevskij og Tolstoj har jeg ikke lest andre russiske bidragsytere til verdenslitteraturen.

I Turgenjevs roman møter vi de to studentkameratene Arkadij og Bazarov som har reist fra St. Petersburg for å tilbringe litt tid på godset til Arkadijs far og onkel. De to vennene er representanter for en ny generasjon unge. De er kritiske til etablerte samfunnsstrukturer og verdisett, og de betrakter kunsten, vitenskapen og religionen som meningsløs staffasje. Med stor overbevisning forkaster de alt foreldregenerasjonen står for. Møtet med Arkadijs familie blir derfor ikke friksjonsfritt, og hele besøket kuliminerer med at Arkadijs onkel utfordrer Bazarov til duell. Romanen ender ikke her, men duellen mellom de to markerer et vendepunkt i historien. Konfontasjonen avføder ingen vinner, bare tapere. Bazarov reiser hjem til sin egen familie hvor han går til grunne på tragisk vis.

Sett med moderne øyne er kanskje ikke tematikken i "Fedre og sønner" noe nytt, men Turgenjevs roman vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1862. Mange lesere følte seg truffet av bokas innhold. Den eldre garde, "fedrene," mente at forfatteren fremstilte dem som gammeldagse narrer med et utdaterte samfunssyn. De yngre og mer reformvennlige "sønnene" mente på sin side at forfatteren latterliggjorde idealene deres ved å antyde at samfunnskritikken deres bare var tomt prat.

Vår nære historie gir mange eksempler på at rådende samfunnsstrukturer står for fall når den yngre generasjon utfordrer etablerte sannheter i ord og handling. Slik er det ikke med Turgenjevs unge menn. Arkadij og  Bazarov er nihilister - de tror på ingenting. De er i opposisjon, men i praksis har de ingen konkrete planer for hvordan de skal oppnå et annet og bedre samfunn. I løpet av historien ser vi hvor vanskelig det faktisk er for de to vennene å frigjøre seg fra samfunnets gjeldende normer. Arkadij forelsker seg, og vi aner at giftemålet vil fjerne mye av rebellen i ham. For Bazarov er konsekvensene mer alvorlige; Han hindres fra å vinne i kjærlighet, og han tvinges til akseptere utfordringen til duell. At omverdens rådende holdninger og verdier påvirker hans endelige skjebne er det heller ikke tvil om.

Som fortelling syntes jeg Turgenjevs roman var i overkant sentimental, men slik er det vel gjerne med bøker fra denne tidsperioden? Når det er sagt, så likte jeg boka. Forfatteren er dyktig når det gjelder å skildre mennesker og samfunn. Hovedpersonene er flerdimensjonale, og i løpet av historien blir leseren kjent med alle deres sterke og svake sider. Jeg synes heller ikke at forfatteren tar parti, hverken med de unge eller de gamle. I så måte blir det opp til den enkelte leser å gjøre seg opp en mening om hvilken av generasjonene man kjenner mest sympati for.

"Fedre og sønner" er min ellevte 1001-bok i år.