torsdag 28. juni 2012

Min Kamp 2 av Karl Ove Knausgård


Karl Ove Knausgård overbeviste meg virkelig med boka Min Kamp 1 da jeg leste den for en måneds tid tilbake. Med den boka fulgte han opp "En tid for alt" (2004), en av mine favorittromaner, på en mesterlig måte og innfridde alle mine forventninger til en god leseopplevelse. Jeg skal ikke legge skjul på at Knausgårds bøker til tider krever mye av meg som leser, og derfor hadde jeg egentlig tenkt å ta en liten pause i knausingen. Det ble med tanken, for plutselig rykket jeg frem i lånekøen på biblioteket. Med nye 600 sider i fanget var det bare å sette igang med Min Kamp 2.

I "Min Kamp 1" forlater vi Knausgård der han tar farvel med faren sin som har gått bort. I neste bok har vi forflyttet oss ti år frem i tid. Forfatteren har nettopp forlatt Bergen og sin første kone for å begynne et nytt liv i Stockholm. I denne boka blir leserne vitner til hvordan kjærlighetsforholdet til kone nummer to, Linda, utvikler seg, blomstrer og etterhvert går over i et hverdagslig og rutinepreget familieliv.

Forfatterens fokus er ikke lenger bardom, ungdomstid og hendelsene rundt farens død. Nei, i Min Kamp 2 blir leserne vitne til familieferier fra helvete og kjedsommelige barneselskap. Knausgård er kompromissløs og ærlig når han skildrer hvordan forholdet til kona og barna drukner i hverdagens krav og mas. Han har store problemer med å tilpasse seg den moderne mannsrollen, og han opplever dagene i pappa-perm som monone og innholdsløse. Det eneste han vil ha er fred til å skrive en ny roman, det som etterhvert skal bli "En tid for alt". Det er ikke akkurat en livsstil (og holdning) som er forenelig med forventningene til en familiemann.

Jeg opplever at skam er et gjennomgående tema i både "Min kamp" 1 og 2. I bok 1 er skammen knyttet nært opp mot forfatterens forhold til den nærmeste familien, men også til egne famlende skritt ut i voksenlivet. I bok 2 springer skammen i større grad ut i fra Knausgårds egen dårlige samvittighet ovenfor venner og familie. I boka beskriver han inngående egne feil og mangler, og den dårlige selvtillit hans er også et stadig tilbakevendende tema, nådeløst utbrodert. 


Forfatterens usikkerhet og følelse av å komme til kort kan man som leser kjenne seg igjen i. Samtidig synes jeg at forfatterens evige selvforakt ble litt ensformig i lengden. Denne evige sytingen gjorde at jeg begynte å skumlese avsnitt i boka, noe jeg sjelden har for vane. Romanens Knausgård er jo veldig klar over sine svakheter, men makter likevel ikke å endre seg. Da er det heller passasjene i boka hvor forfatteren beskriver mellom-menneskelige forhold, som forholdet til kameratene, barna, moren, og ikke minst den plagsomme naboen, en alkoholiserte russisk dame, at språket vibrerer og Knausgård virkelig briljerer.

For meg ble ikke Min Kamp 2 den samme store leseopplevelsen som den første boka i serien. Jeg hadde nok forventet at de skulle følge hverandre mer i stil og tematikk enn det som faktisk var tilfellet. I anmeldelsen av den første boka skrev jeg at "Min Kamp"-bøkene hverken kan eller bør leses uten refleksjon rundt de etiske aspektene ved utgivelsen. I bok nummer 2 kjente jeg faktisk på følelsen av å komme for nærme noen av personene som blir beskrevet, og det på en måte som kjentes ubehagelig. Jeg er usikker på om Knausgård virkelig var nødt til å ta akkurat de grepene han gjør i denne boka, om det han forteller kan forsvares.

Min Kamp 2 er likevel en god bok på alle måter. Boka tar for seg tema og opplevelser som mange av oss kan kjenne oss igjen i, uansett hvem man er og hvor man bor. På den måten blir boka en slags tidskapsel. Jeg tror faktisk Knausgårds roman vil stå seg godt om 50 år også, nettopp fordi den gir et så presist bilde av hvordan det å leve på begynnelsen av 2000-tallet kan fortone seg.


Nå blir det knause-pause til over sommerferien av frykt for Knausgård-overdose!

søndag 24. juni 2012

En smakebit på søndag # 25 Fyrmesterens datter av Ann Rosman


For de som er interessert i fotball må nok lesingen vike for EM-kvartfinalen mellom England og Italia i kveld. Slik er det for meg også. Men fordi vi jenter er så flinke til å gjøre flere ting samtidig skal jeg nok klare å koordinere skriving av smakebit-innlegg og TV-titting. Eller kanskje ikke - jeg har visst allerede gått glipp av flere målsjanser ser jeg.

Nå er det sommer og krim som gjelder, og akkurat nå leser jeg Fyrmesterens datter av Ann Rosman. Dette er en svensk krimroman fra Bohuslän-traktene, og jeg ble veldig nysgjerrig på denne boka etter at Monika hos Bokföring enligt Monika presenterte den i "En smakebit..." for noen uker siden. Så langt kan jeg si at det var et veldig godt boktips!

Selv om jeg har kommet et stykke på vei i boka har jeg valgt la de første setningene være denne ukas smakebit:

"Klokkene i Marstrand kirke ringte inn til søndagsgudstjeneste 10.30, men de hørtes ikke ut til Hamneskär der de to polske murerne nettopp hadde gjenopptatt arbeidet. De holdt akkurat på med å reparere den innvendige steinveggen i den gamle matkjelleren da den plutselig ga etter og raste sammen. Det var som om murverket ikke lenger orket å bære den tunge hemmeligheten som steinhuset hadde bevart så lenge. Innenfor veggen var det enda et rom som en gang hadde tilhørt fyrmesterens familie. I halvmørket der inne lå det et lik. Ansiktet var vendt mot dem, som om de var ventet."



Under restaureringen av fyret på øya Hamneskär utenfor Marstrand finner man et lik innemurt i fyrets gamle potetkjeller. Liket har ligget der i 40 år, og det blir politikvinnen Karin Adler sin oppgave å finne ut hvem denne mannen var og hva som kan ha skjedd med ham. 

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

torsdag 21. juni 2012

Nostalgi # 3 Tommy & Tigern

Bildet er hentet herfra

Jeg har lest en del tegneserier i min tid, men jeg har ikke kost meg så mye med noen annen tegneserie som med Bill Watersons Tommy og Tigern! Det første tegneserieheftet med de to gode kameratene kjøpte jeg i 1988, for 99,- på Mosseporten Senter, og jeg abonnerte på bladene i mange år - helt frem til Waterson la ned tegnepennen for godt. 

Når man leser Tommy og Tigern trer man inn i en 6-årings univers. Tommys fantasi er uten grenser, og sammen med den høyst levende tøytigeren Tigern er ingenting umulig: Tidsmaskiner, duplikatorer og romreiser (Romhelten Spiff!), verdensherredømme utøvd fra trehytta og sandkassa, snømenn-zombier, dinosaurer og monstre under senga, endeløse sommerdager med Supertommy, Sukkerbomber og Tommyball. For ikke å glemme hat/kjærlighetsforholdet til flinkis-jenta Marianne og angsten for Barnevakten.

Humoren i denne tegneserien går fra det spinnville og absurde over til lune og alvorlige øyeblikk. Skolen, med sine regnestykker og historieprøver, er ikke enkel for Tommy, og da er det godt å ha en fantasiverden å flykte inn i. Tegneren Waterson våger også å ta opp emner som berører oss på et annet nivå utover det rent underholdende. Vi lever med Tommy når Tigern blir borte, bortrøvet av en hund, eller når de finner et sykt ekorn som senere dør. Vi føler med Tommy og familien når de kommer hjem fra ferie og oppdager at det har vært innbrudd i huset.

Det er vanskelig å velge en favoritthistorie bland alle Tommy og Tigern-stripene, men en av mine store favorittene er episoden hvor Tigern skal klippe Tommy og ender opp med å skamklippe ham. Etter den obligatoriske slåsskampen bli de to enige om at Tommy skal gå med hatt for å skjule den mislykkede sveisen. Tommy forvandles så til detektiv, sittende i et røykfyllt kontor. Til slutt oppdager den strenge sekretæren (mammaen) selvfølgelig frisyren. Hun blir gal og nekter å tro på Tommys forklaring at det hele er Tigerns verk.

En annen av mine favoritter er historien der Tommy har samlet inn masse kuponger for å få en lue med propell fra frokostblandingsprodusenten. Vi følger Tommy gjennom den (ulidelige) ventetiden. Når lua endelig dukker opp i posten klarer Tommy å ødelegge propellen. Tommy skylder på Tigern, og det blir slåsskamp. Faren kommer heldigvis til unnsetning, men nå viser det seg at man faktisk ikke kan FLY med lua på hodet. Hele historien ender med at esken som lua kom i blir mye mer interessant.

Tommy er en liten Peter Pan-figur. Han blir aldri eldre, men forblir i sitt eget 6-årings-univers. Jeg tror nettopp det er grunnen til at det er så lett å like denne tegneserien. Personene i serien, også Tigeren, er lette å kjenne seg igjen i. Og hvem skulle ikke ønske å ha en så trofast venn som Tigern og et eget fantasi-univers å rømme inn i fra tid til annen?

Kanskje du har en favoritt blant Tommy og Tigern-historiene som du vil dele?

--------------------------------
I spalten Nostalgi mimrer jeg om bøker som gjorde inntrykk på meg som ung leser, den gang man leste uten filter. Bøkene jeg skriver om her representerer mange ulike sjangre og ganske sikkert også et stort spenn i kvalitet. Men hva er vel kvalitet? Det viktigste er at bøkene i denne spalten har vært med å påvirke meg og gjøre meg til den leseren jeg er i dag. God lesning!

mandag 18. juni 2012

Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll


Jeg sliter litt med omtale-skrivesperre for tiden, og selvfølgelig er det guttas sin skyld. Først var det Knausgård, og nå er det Gaute Heivoll som med sin roman Før jeg brenner ned har gitt meg en sjeldent god leseropplevelse. To utrolig bra bøker på rad blir litt for mye av det gode! For det er vanskelig å finne de rette ordene når man i ettertid skal beskrive bøker som har gitt en tårer i øynene, klump i halsen og et stort søkk i magen underveis i lesingen. Jeg har forsøkt å gjøre meg noen tanker om skrivesperren i dette innlegget.

Det året Heivoll ble født herjet en pyroman i hjembygda hans. I løpet fire uker ble flere branner påsatt, og i noen tilfeller gikk det nesten liv tapt. Tredve år etter at disse dramatiske hendelsene fant sted drar Heivoll tilbake til bygda si. Han vil skrive ned historien om brannene og brannstifteren. Gjennom samtaler med folk i bygda og med tilgang på brev og almanakker vokser historien om pyromanen og de dramatiske ukene den våren 1978 sakte fram.

I boka knyttes historien om brannstifteren tett opp til historier fra forfatterens eget liv. Allerede i begynnelsen av boka vet vi hvem gjerningsmannen er, men dette legger ikke noen demper på spenningen i romanen, snarere tvert i mot. Selv om det er nesten tredve års forskjell i alder mellom brannstifteren og forfatteren, er det flere likhetstrekk mellom dem. De er begge enebarn og høyt elsket av foreldrene. Begge guttene har gode evner og livet foran seg. Likevel har de en følelse av å ikke riktig høre til der i bygda. Til tross for likhetene ser vi at livene deres beveger seg i svært ulike retninger. Hvorfor går det bra med noen her i livet, mens andre får en vanskeligere livsvei?

Ved en ren tilfeldighet leste jeg Før jeg brenner ned rett etter å ha avsluttet "Min Kamp 1". Heivolls roman kom ut ett år etter at Knausgård ga ut sin bok, og det er utvilsomt en del likheter mellom de to verkene. Viktigst er kanskje at begge bøkene tar utgangspunkt i virkelige hendelser og personer og at bøkene også omhandler forfatteren selv. Så kan det jo diskuteres hvor mye som er "sannhet" i bøkene. Mens Knausgård har en beskrivende stil lever Heivoll seg i større grad inn i hodene på personene i romanen sin. Han har også endret navnene på noen av personene i boka, mens andre igjen figurerer under virkelige navn. I begge bøkene kommer leseren veldig nær personene som omtales. Jeg synes nok likevel at Heivoll går mer varsomt fram enn Knausgård i sine skildringer. 

Uansett synes jeg Heivoll begår stor fortellerkunst med Før jeg brenner ned! Med et enkelt språk og med stor respekt for personene han skriver om klarer han både å fortelle historien om to unge menn fra samme sted men med ulik skjebne og dokumentere en viktig bit av bygdas historie.  


Det finnes flere interessante innlegg og artikler på nettet når det gjelder denne boka. Flere av dem har forfatteren samlet på hjemmesiden sin. De er vel verdt å lese.

søndag 17. juni 2012

En smakebit på søndag #24 Min Kamp 2 av Karl Ove Knausgård




Etter en ukes opphold er jeg tilbake med nok en søndags-smakebit! Vi har gått en lang og fin tur i Oslo-marka i dag, og både barn og voksne har vært ganske slitne i kveld etter denne overdosen med frisk luft. Vi hadde både sol og litt regn underveis, men heldigvis klarnet det opp etterhvert. Jeg tror sannelig vi fikk litt farge i ansiktet også (vi glemte solkremen)!

For noen uker siden leste jeg Karl Ove Knausgårds "Min Kamp 1" og ble veldig begeistret for boken. Nå er jeg igang med oppfølgeren, og jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på hva jeg synes om den så langt. Boka er veldig annerledes enn nummer en, både i tema og oppbygning. To'ern starter med en beskrivelse av en familieferie fra helvetet. Knausgård er familiefar i fremmed land (Sverige), og han sliter med å tilpasse seg den moderne manns- og papparollen. I tillegg sliter han med å få til romanen han skriver på ("En tid for alt"). I denne smakebiten fra side 121 prøver kameraten Geir å oppmuntre Knausgård når det gjelder romanskrivingen:


"-Teknisk? Teknisk? Lett for deg å si, det. Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk til å lese om det, til å bli blanke i øynene. Hvor mange tror du kan det? Hvor mange forfattere hadde ikke gjort det om de bare kunne?"


En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

torsdag 14. juni 2012

Jeg knauser #2

Bilde hentet fra http://www.gamla-stan-stockholm.se

"- Kjenner du Stockholm? sa han. Jeg ristet på hodet. - Ikke noe særlig. Jeg har bare vært her noen timer. - Det er en vakker by. Men kald som is. Du kan leve et helt liv her uten å komme i nærkontakt med noen. Alt er lagt opp til at man ikke skal komme i berøring med hverandre. Se i rulletrappene, sa han, og nikket ut mot hallen, hvor rulletrappene formodentlig lå. - Alle som står, står på høyre side, alle som går, går på venstre. Når jeg kommer til Oslo, blir jeg hele tiden rystet av alle sammenstøt man får med mennesker. Dulting og dunking hele tiden. Det der at man først går til venstre, så til høyre, så til venstre igjen når man møter noen på gaten, du vet, det skjer bare ikke her. På flyplassen, der er det en gul strek som man ikke får trå over, foran bagasjebåndet. Og ingen trår over den. Bagasjeutleveringen foregår fint og ordentlig. Slik er også samtalen i dette landet ordnet. Det finnes en gul strek ingen får trå over. Alle er høflige, alle er veloppdratte, alle sier det de skal. Det handler om å ikke støte. Er man vant til det, er det et sjokk å lese avisdebattene i Norge. For en temperatur! De skjeller jo hverandre ut! Det er utenkelig her." (Min Kamp 2, side 149-150)

Knausgård er nettopp kommet til Stockholm etter å ha brutt med sitt tidligere liv i Bergen. I dette avsnittet gir vennen, forfatteren Geir Angell Øygarden, ham en innføring i "det svenske". Som halvt svensk smiler jeg gjenkjennende til Geirs beskrivelse av Sverige, Stockholm og svensker. Svenskene er glade i sitt gjennomregulerte samfunn. Ordning og reda, trygghet ogt trivsel. Selv på Ullared står de høflig i kø.

tirsdag 12. juni 2012

Om vanskeligheten ved å skrive bokomtaler


Bildet er lånt fra
http://maren.bokklubben.no

Jeg vet ikke om jeg er den eneste som har det sånn, men jo bedre en bok jeg har lest er, jo vanskeligere er det for meg å skrive om den. Jeg blir overveldet, og det er alltid en kamp å skrive en omtale jeg er fornøyd med. En god leseopplevelse har en tendens til å lamme meg. Jeg tømmes for ord og føler sjelden at omtalen virkelig klarer å yte boka rettferdighet. Kanskje er det slik at man har litt prestasjonsangst på vegne av boka? At man gjerne vil at andre skal oppleve den samme lesegleden og bli like begeistret for boka som en selv?

Å skrive omtaler av bøker som ikke falt i smak er derimot uproblematisk. Jo dårligere bok, jo lettere er det å skrive om den. Da er det ikke så mye som står på spill for meg som leser heller. Jeg trenger ikke argumentere for bokas gode kvaliteter men snarere rette en advarende finger mot de som i sin nysgjerrighet skulle la seg friste til å lese boka; "Ikke gjør det, det er bortkastet tid!". Dersom boka er svak er det enkelt å betrakte den med et kritisk blikk. Dersom boka overbeviser blir det hele plutselig så mye mer personlig.

I bunn og grunn flyter ordene lettere når man ikke har noe godt å si, dessverre. Det er enklere å skrive noe negativt om en bok som ikke falt i smak enn å finne positive trekk ved den samme boken. Ja, som på så mange andre områder i livet er det lettere å baksnakke enn å framsnakke noe. Slik er det med meg også. Heldigvis har jeg hatt mange gode leseropplevelser i det siste, men det har altså sin pris i form av bokanmeldelser som tar uforholdsmessig lang tid å skrive.

torsdag 7. juni 2012

My preciousssssssssssss...

Min nye Kindle Touch!

Jeg er nok det man kan kalle en selverklært teknologi-sinke, men nå har jeg tatt grep! For noen dager siden dukket min nye Kindle Touch opp i posten! Bare fire små dager brukte den over Atlanteren, og lille K er allerede i bruk. Jeg kommer ikke til å slutte med papirbøker med det første, men jeg er sikker på at dette lesebrettet vil gi meg mye glede og mange gode leseopplevelser.

Så hvordan virker Kindle Touch? Lesebrettet er i alle fall veldig intuitivt og enkelt å bruke. Litt trykking på skjermen og man blar frem og tilbake, endrer skriftstørrelse eller bytter mellom bøker. Ordbokfunksjonen som er med i løsningen er også veldig praktisk. For meg er det et snev av magi knyttet til kjøp og nedlasting av bøkene gjennom Amazon. Sim salabim! Etter noen få klikk befinner boken jeg ønsker meg plutselig på lesebrettet. Det kan knapt gjøres enklere!

Amazon tilbyr en rekke bøker for gratis nedlasting til Kindle. Disse bøkene er i stor grad klassikere, og jeg har allerede lastet ned noen av disse på lille K. For øyeblikket koser jeg meg med "The Moonstone" av Wilkie Collins. Denne krimromanen er jo nesten blitt et lite fenomen blandt bokbloggere, og jeg glad for at jeg plukket opp dette boktipset. Boka er lettlest, humoristisk og, får jeg håpe, ganske spennende. Jeg har nemlig ikke kommet til det stedet i boka hvor udåden skjer, men så langt er i alle fall handlingen medrivende.


Jeg er så langt veldig fornøyd med både e-boken "The Moonstone" og lesebrettet!

tirsdag 5. juni 2012

Min Kamp 1 av Karl Ove Knausgård


Jeg har lenge gledet meg til å lese Min Kamp 1 av Karl Ove Knausgård. Likevel har det vært et bevisst valg å vente med lesingen helt til nå, for støyen rundt bok og forfatter har vært enorm siden de første bøkene kom ut for noen år siden. Det er kanskje slik at "Min Kamp"-bøkene hverken kan eller bør leses uten refleksjon rundt de etiske aspektene ved utgivelsen. For meg som leser har det derimot vært viktig å ha en distanse til Knausgård-debatten før mitt eget møte med boka. Fokuset i denne omtalen er derfor først og fremst min egen leseropplevelse og ikke så mye en problematisering rundt bokas ytre aspekter.

Etter å ha knauset meg gjennom den første av de seks bøkene skammer jeg meg ikke for å innrømme at også jeg er blitt bitt av Knausgård-basillen. Strengt tatt var jeg bitt lenge før "Min Kamp"-bøkene kom ut. Da forfatteren utga romanen "En tid for alt" i 2004 var dette mitt første møte med Knausgård. Både historien og språket i boka trollbandt, og romanen er da også blitt stående som en av mine virkelig store leseropplevelser. Jeg fortsatte derfor rask med debutromanen hans "Ute av verden" fra 1998. Denne boka var, etter min mening, en stor skuffelse. På den tiden, rundt 2004, hadde jeg akkurat lest "Lasso rundt fru Luna" av Agnar Mykle, og jeg husker jeg syntes at "Ute av verden" fremsto som en blass Mykle-kopi. Jeg var nok litt lei av unge tiltaksløse menn uten retning i livet (i litteraturen, altså). Men språket, dere! Språket!

Min Kamp 1 har faren til Karl Ove Knausgård nettopp gått bort. De siste årene av sitt liv var han alkoholiker og bodde hjemme hos farmoren til Knausgård. Når forfatteren og broren Yngve nå reiser hjem til farmoren for å planlegge farens begravelse vekkes mange minner til liv. I romanen gir Knausgård oss nære bilder fra barndommen og ungdomstiden. Vi får også innblikk i livet hans som student og voksen, som gift mann med barn. Forfatteren forteller mange personlige historier fra oppveksten sin, men fokuserer i all hovedsak på to historier; tiden etter farens død hvor han og broren ryddet opp i restene av farens liv, og historiene fra ungdomstiden med dens forelskelser, fester og kameratskap.

I romanen får vi et sterkt og nært innblikk i forholdet mellom far og sønn Knausgård. Men også i møtet med farmoren, broren og ikke minst forfatteren selv, inviterer Knausgård oss leseren inn i det aller nærmeste, det mest private og sårbare. Det er til tider vondt å lese, men det er fordømt godt skrevet. Det er lesing som gjør inntrykk. Det er lett å trekke paralleller mellom Min kamp 1 og Tore Renbergs "Kompani Orheim" her. Heller ikke Renberg er redd for å trå nær i sin beskrivelse av forholdet mellom familiemedlemmer, og man finner igjen mye av den samme tematikken i begge disse bøkene.

I følge Knausgård er Min kamp-bøkene sannheten slik han husker det (og da er vi uunngåelig tilbake til Knausgård-debatten), men boken gir egentlig ingen tydelige svar på hva som er "sant" og ikke. På den ene siden er forfatteren uhyre detaljert i sine beskrivelser av hendelser, mennesker og omgivelser. Det er mye å kjenne seg igjen i og leve seg inn i. På den andre siden er det veldig mye i boken som forblir usagt. Som i alle familier finnes det også her familiehemmeligheter. Noen av disse kommer for dagen i boka, men likevel kan man ikke la være å spørre seg hva som egentlig har skjedd bak de lukkede dørene. Jeg tror nettopp det som er grunnen til at jeg ikke klarer å slippe tankene på boka etter gjennomlesningen.

Til tross for Min kamp-debatten har Karl Ove Knausgård overbevist meg meg denne boka. At mannen kan skrive er det ingen tvil om! Min kamp 1 har gjort meg dypt involvert i den videre skjebnen hans. Ikke privatpersonen eller forfatteren Knausgård, men bokas Knausgård. Jeg knauser videre og håper det skal gå bra for ham, selv om jeg ikke er helt overbevist om at det blir sluttresultatet.

søndag 3. juni 2012

En smakebit på søndag #22 Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll



En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Romanen jeg holder på med nå, Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll, har ligget i bakhodet mitt siden den kom ut i 2010. Det må ha vært en omtale eller avisartikkel som gjorde at den fanget interessen min dengang, men fordi tvillingene mine kom til verden det året så ble denne, som så mange andre bøker, satt på vent på ubestemt tid. Nå har boka derimot rykket fremst i lesekøen, og jeg fryder meg over en god leseropplevelse så langt!

I 1978, det året forfatteren ble født, herjet en pyroman i Heivolls hjembygd. Heivoll har levd med historiene om brannene hele sitt liv, og tretti år senere drar han tilbake i bygda for å skrive om det som skjedde dengang. Det er en svært dramatisk historie som blir fortalt, noe smakebiten fra side 13 i boka gir et hint om:

"Hun fant fram telefonen, løftet røret og slo nummeret til Ingemann på Skinnsnes, det nummeret som hun etter de siste døgnenes hendelser hadde skrevet med svart tursj på en lapp. Hun tenkte på hva hun skulle si mens fingeren dreide rundt på skiva. Dette er Johanna Vatneli. Huset vårt brenner." 


 
Jeg er godt i gang med boka, og jeg liker språket til Heivoll veldig godt. I tillegg har han en fin fortellerstemme og et godt grep om både historien og leseren. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?