søndag 29. april 2012

En smakebit på søndag #17 Uro av Finn Skårderud


En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Finn Skårderud er en av Norges mest kjente psykiatere og for tiden fast kommentator i NRK i forbindelse med 22.07-rettsaken. Denne uken hadde han en interessant kronikk i Aftenposten; "Narcissus på Utøya", hvor han setter det psykiatriske begrepet narsissisme inn en historisk sammenheng. Etter å ha lest artikkelen gikk jeg bort til bokhyllen og fant frem boka hans Uro: en reise i det moderne selvet. Det er nok 10 år siden jeg leste boka sist (førsteopplaget kom i 1998), og jeg hadde egentlig bare tenkt å bla raskt gjennom den og lese litt her og litt der. Men dere vet hvordan der er.  Andre leseprosjekt har i stedet måttet vike, og i løpet av helgen har jeg lest cirka 1/3 av boka.

Temaene Skårderud tar opp i boka inviterer til ettertanke og refleksjon der han forflytter seg på kryss og tvers i det moderne menneskets urolige sinn. Ukens smakebit er hentet fra kapittelet "Mannen uten egenskaper". Her beskriver Skårderud en mann som føler at han mangler all orginalitet. Mannen synes at alt han sier og tenker er kopiert fra andre, med ett unntak:

"Med litteratur var det helt annerledes. Der hadde han flere ganger hatt en sterk opplevelse av å "komme hjem". En utenforstående kunne mene at dette bare var ord som hadde klumpet seg sammen. For S. var denne ordklumpen selve meningen. I det litterære språket hadde han flere ganger møtt selve livsfølelsen, fordi setningene ga gjenkjennelse. Han leste ikke for å bli underholdt, men for kjenne liv."


Uro er absolutt ingen "nattbordsbok", og den krever mye av meg som leser! Likevel fortsetter jeg å lese, for boka er godt skrevet og temaene forfatteren tar opp like spennende og aktuelle i dag som da boka kom ut.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

torsdag 26. april 2012

Sumobrødre av Morten Ramsland


Endelig er Morten Ramsland tilbake med ny roman! For seks år siden kom den danske forfatteren ut med en av mine favorittbøker,"Hundehode", som er en fantasifull, morsom og burlesk familiekrønike fra 1900-tallets Bergen. Siden den gang har jeg ventet på mer.

I Sumobrødre befinner vi oss Odense, og året er 1981. Her møter vi den den 11 år gamle Lars som vokser opp i et boligområde kalt Paradishagen sammen med lillebroren "Overbittet", den hjemmeværende moren og faren, en overvektig skolisse-selger. Paradishagen er ikke slettes ikke noe paradis å vokse opp i. Det hersker en streng hakkeorden blant barna, og det er den sterkestes rett som gjelder. Lars og kameratgjengen banker de mindre barna, mens de selv blir banken opp av de større:

"Det var ikke bare Sofie og Tyrenakken vi var redde for. Det var også Ørnen og det tårnhøye helvete. Det var Feite John. Det var Brannmajoren og Lille Svin. Det var Eggehodet og Bjørnen. Det var Jens Peter S og Neger-Michael. Det var Nakke Paw og Mekaniker-John. Det vrimlet av dem."
Gjennom små, korte kapitler gir Ramsland oss et innblikk i Lars sitt liv, hans forhold til kameratene og til familien. Kapitlene har ofte morsomme, men treffende, navn som "Flyvende tallerken", "Barnebarnet", "Spastikeren", "Kaptein ku" og "Stygg mann i grønn stasjonsvogn". Kapitlene forteller om kameratskap, men også om hvor vanskelig det kan være å vokse opp i en verden som er så brutal, men likevel så alminnelig og uskyldig som bare en 11-årings verden kan være.

I Sumobrødre lever barna i et univers som er fjernt fra de voksne som har sine egne hemmeligheter. Lars forstår at moren og faren ønsker å holde ting skjult, ikke bare for ham og broren, men også for hverandre. Moren har blant annet vært gift en gang tidligere, og faren har nettopp fått et barn med en annen etter utroskap. Utover i boken begynner Lars å stille spørsmål ved dette. Er faren den virkelige faren hans? Og hvorfor får han ikke treffe besteforeldrene? Når han spør foreldrene får han ingen fullgode svar, men forfatteren gir oss nok ledetråder til at vi lesere kan trekke våre egne slutninger.

Ramsland skriver godt og levende om det å være barn og om å prøve og finne sin plass, både i kameratgjengen og i familien. Boken er veldig anderledes en den forrige romanen hans, "Hundehode", både i tematikk og oppbygning. Jeg likte likevel boken godt. Sumobrødre er en vàr fortelling om kameratskap og det å vokse opp litt. Jeg synes Ramsland lykkes godt i å gi oss et glimt av verden gjennom en 11-årings øyne.

mandag 23. april 2012

Ett skritt etter av Henning Mankell


Ett skritt etter av Henning Mankell er den første krimromanen jeg har lest på snart ett år. Etter 22.7 har jeg hatt vanskelig for å lese bøker i denne sjangeren, og jeg har gjort noen meg tanker om hvorfor i dette innlegget.

Nå er jeg i alle fall i gang med krim-lesningen igjen og første krim-bok i år er ferdiglest. Ett skritt etter er den syvende boka i serien om kriminalbetjent Kurt Wallander. Jeg har lest de fleste Wallander-bøkene før, men husker ikke lenger plot og handling i de ulike bøkene. I følge eksperter, dvs min krim-elskende mor, er dette en de beste bøkene i serien. Det var grunnen til at jeg valgte nettopp denne som første bok ut i krimleseprosjektet mitt.

Sommeren er varm i Ystad, hvor handlingen utspiller seg, og kriminalbetjent Wallander har det ikke enkelt. Han er overarbeidet, har begynnende sukkersyke og forholdet med dama har tatt slutt. På midtsommeraften forsvinner tre ungdommer, og ikke lenge etter blir en av Wallanders politikolleger funnet skutt i sin egen leilighet. Når ungdommene dukker opp igjen blir det klart at også de blitt myrdet av en ukjent gjerningsmann. Etterhvert blir det klart at det er en sammenheng mellom disse to mordsakene. Wallander og resten av politikorpset er snart i hælene på en massemorder.

Etter at jeg har lest ferdig boka er jeg stum av beundring for kriminaletterforsker Kurt Wallander. Aldri har vel en så vanskelig sak blitt løst av noen som har sovet så lite!

Likevel sitter jeg igjen med litt blandede følelser etter gjensynet med Kurt Wallander. På den ene siden er plottet interessant og handlingen spennende. Jeg er mest glad i krimbøker der morderen først avsløres mot slutten av boken, og jeg skal ikke ha gjettet hvem det er før avsløringen faller! Ett skritt etter innfrir på mange måter dette "kravet". På den andre siden synes jeg dessverre at historien begynner å renne ut i sanden når morderen identifiseres, ca 100 sider før slutt. Da synes jeg ikke at Mankell klarer å begrunne morderens motiver godt nok. Jeg synes rett og slett at Mankell velger en litt for enkel løsning når saken nøstes opp, og de mange løse trådene blir ikke samlet skikkelig når boken rundes av:
"Til slutt hadde det ikke vært flere spørsmål. Wallander hadde sittet med et bilde av en mann som var blitt gal, som aldri hadde passet inn noe sted, og som til slutt hadde eksplodert i en vold han overhode ikke kunne kontrollere. Under den psykiatriske undersøkelsen som ble foretatt, klarnet bildet ytterligere. Et hundset og forsømt barn som aldri lærte seg noe annet enn kunsten å gjemme seg og unnslippe. [...] Og som siden hadde bestemt seg for at leende mennesker var onde mennesker."
Akkurat den beskrivelsen av en morderen er sørgelig aktuell i disse dager...

søndag 22. april 2012

En smakebit på søndag # 16 Sumobrødre av Morten Ramsland


En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Nå er den danske forfatteren Morten Ramsland endelig tilbake med ny roman! For seks år siden kom forfatteren ut med en av mine favorittbøker, "Hundehode", en fantasifull, morsom og burlesk familiekrønike fra 1900-tallets Bergen. Siden det har jeg ventet på mer, og den nye boka Sumobrødre ser ut til å innfri de høye forventningene jeg hadde på forhånd.

Lars er 11 år og vokser opp i boligområdet Paradishagen. Til tross for navnet er stedet langt fra noe paradis. I nabolaget hersker en streng hakkeorden. Lars og kameratene herser med de mindre barna og lever selv i stadig frykt for juling av de større barna. Gjennom små, korte kapitler gir Ramsand oss innblikk i Lars sitt univers. Dette universet spinner både rundt kameratgjengen og Lars sin familie. Både vi og barna i boken aner at de voksne har sine hemmeligheter, og etterhvert begynner også noen av disse hemmelighetene å komme til syne.

Søndagens smakebit er hentet fra begynnelsen av kapittelet med det spenstige navnet "Stygg mann i grønn stasjonsvogn" (s.73):
 "Han stod nede i veien med bilen sin. Det var en grønn stasjonsvogn uten baksete, og den var full av skrot: gamle pappesker, jernstenger, rustne spiker og skruer, hageavfall. Først trodde jeg det var en tilfeldig gammel mann som satt og hvilte i bilen sin, men det var det ikke. Det var han."




Ramsland skriver kjempegodt, som alltid. Med varsom penn, og med både humor og varme, skildrer han Lars sin verden hvor mye ikke er slik det ser ut som ved første øyekast. Det er veldig bra lesning så langt!

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

torsdag 19. april 2012

Hvordan lese krim etter 22. juli?


Fotograf: Erik Brandsborg, Kilde: www.aktivioslo.no

Rettsaken mot massemorderen som brutalt og hensynsløst tok livet av så mange uskyldige mennesker er nå i gang. Jeg tror ingen av oss er kommet uberørte fra møtet med disse onde handlingene, og når saken nå legges frem i rettsalen blir vi igjen minnet på ondskapen. Jeg følger med på det som skjer gjennom media. Prøver å holde en viss avstand til det hele, men vil gjerne gjøre meg opp en egen mening om det som blir presentert for oss. Jeg føler jeg skylder ungene mine å kunne svare dem når de om noen år spør meg: "Mamma, hvor var du da det skjedde?"

Dagen da bomben smalt i Oslo var jeg langt hjemmefra. Vi var på vei til Danmark på famileferie. Så uskyldig og så enkelt, en vanlig norsk familie. Den kvelden tilbragte vi på et hotellrom i Sverige. Jeg vil nok alltid huske den spesielle stemningen i rommet den natten. Mannen min og jeg satt i stummende mørket og så på svensk tv mens ungene sov dypt i reisesengene sine. Vi var redde for å vekke dem og så på tv med lyden av mens det som ble sagt ble fortløpende tekstet. Bildene fra regjeringskvartalet rullet over skjermen. De var ufattelige og uforståelige. Før vi slukket tv’en for kvelden leste vi om skyting på Utøya på tekst-tv. Hvordan kunne vi da forutse det umulige? Dagen etter ble alvoret tydelig for oss. Vi og Norge hadde mistet tryggheten og uskylden.

Etter 22. juli er det blitt diskutert i blogger og norske medier om det er mulig å skrive krim etter det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet. Også utenlandske medier har stilt dette spørsmålet, og the Guardian publiserte bl.a. en dyptgående og interessant artikkel om temaet i november i fjor. Hvordan kan man som krimforfatter skrive videre etter terroren? Hvordan skal man forholde seg til temaet når virkeligheten overgår fantasien?

Som bokleser er jeg også opptatt av et annet aspekt ved dette. Spørsmålet er ikke bare om det er mulig å skrive krim etter terrorangrepet. Året som gikk har jo vist at verden går videre, også på krimfronten. Nye krimbøker skrives og utgis. For meg har spørsmålet i tiden etter vært dette: Hvordan lese krim etter 22. juli?


Spørsmålet er personlig og svaret vil selvfølgelig være avhengig av hvem man spør. Jeg begynte å gjøre meg noen tanker om dette da jeg i forrige uke tok opp min første krimroman på over ett år. Hvorfor har jeg ikke klart å lese krim etter 22. juli? Og hvordan kan jeg finne tilbake til gleden ved, ikke bare en god bok, men en god krimbok?

Jeg har lest mye krim gjennom årene, både skandinavisk, britisk og amerikansk. Før var krim min faste ferielektyre og "pausebøker" mellom litt tyngre, mer alvorlig lesing. Jeg koste meg med krim, slappet av med krim. Noen ganger kom jeg over krimbøker som overrasket meg, som var godt skrevet og som ble mine favoritter på lik linje med andre gode romaner. For meg har krimsjangeren representert et univers fjernt fra virkeligheten. Mord er "underholdning" fordi man som leser, nesten uansett hvor spennende boken er, kan betrakte handlingen med distanse, gjennom et slags filter.

Etter 22. juli er det som et større alvor kom inn i lesingen. Filteret som skapte distanse var borte. Krim var ikke lenger noe fiktivt. Det hele ble for nært.

Nå er rettsaken er i gang og trollet trekkes frem i lyset. Nå er det min tur til å konfrontere mine egne "lese-troll". Jeg har bestemt meg for å ta opp igjen lesingen av krimbøker. Jeg kjenner på meg at tiden er moden for det. Så får vi se hvordan det går. Jeg skal i alle fall gjøre mine forsøk og holde dere informert om det! Jeg håper og tror at det er mange gode leseopplevelser som venter på meg!

søndag 15. april 2012

En smakebit på søndag #15 Ett skritt etter av Henning Mankell


En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Jeg fikk ikke lest noen krim-bøker i påsken, men prøver nå å kompensere med en gammel godbit som jeg snappet med meg ved forrige bibliotekbesøk. I boka Ett skritt etter av Henning Mankell forvinner tre ungdommer på midtsommeraften. Litt senere blir en av Kurt Wallanders politikolleger funnet drept. Når de tre ungdommene dukker opp igjen, er også de myrdet. Finnes det en sammenheng mellom den døde politimannen og de myrdede ungdommene?


"Først forstod hun ikke hva det var. Så innså hun med forferdelse at det var mannen hennes som ropte om hjelp. Hun hadde akkurat reist seg opp fra pleddet da han kom springende. Hun kunne ikke vite hva som hadde skjedd. Ikke hva han hadde sett heller. Men han var helt hvit i ansiktet. Han kom snublende bort til pleddet og prøvde å si noe. Så besvimte han."


Jeg er kommet halvveis i boka og synes den er veldig spennende. Jeg er helt sikker på at jeg har lest den før, men da jeg verken gjenkjenner plottet eller husker slutten så gleder jeg meg til fortsettelsen!

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

lørdag 14. april 2012

Idioten av Fjodor Dostojevskij


Endelig er jeg ferdig med romanen Idioten av Dostojevskij! Jeg sier endelig, ikke fordi dette er en dårlig bok, snarere tvert i mot, men fordi den har vært nattbordslektyre hos meg i veldig lang tid. Når dagen er over er jeg vanligvis trøtt som ei strømpe, og da er det viktig å velge sin "kveldsbok" med omhu! Ingen krimbøker eller romaner med driv som kan true nattesøvnen! Kveldslesingen går derfor langsomt, og jeg rekker sjelden å lese mer enn 10-15 sider av gangen før Ole Lykkeøye melder sin ankomst.

Veldig (veldig!) kort fortalt handler romanen om en ung russisk fyrste som returnerer til Russland etter flere år i utlandet. Han har siden barndommen vært plaget av sykdom og epileptiske anfall. Vel tilbake i gamlelandet blir han kjent med en lang rekke mennesker som overraskes av fyrstens personlighet. Mens de andre romanpersonene, uansett kjønn og sosial status, har sine svakheter og dårlige egenskaper, er fyrsten fullt og helt et godt menneske. Han ser det gode i og tror det beste om alle han møter. De andre romanpersonene tolker dette som naivitet og godtroenhet, og betrakter fyrsten som en idiot, derav romanens tittel.

Jeg leste Idioten for første gang for mange år siden, og det eneste jeg husket fra den gang var begynnelsen og slutten. Dessverre la akkurat det en liten demper på spenningen med boken, men den langsomme lesingen gjorde at jeg kunne konsentrere meg mer om innholdet og handlingen denne gang.  Dostojevskij presenterer oss for et stort persongalleri, men jeg syntes jeg hadde rimelig god oversikt over hvem som var hvem  i romanen, til tross for de mange og snirklete russiske navnene som lyder så fremmedartet i norske ører.

Den langsomme lesingen gjorde at jeg også fikk med meg det meste av handlingen i boka. Man må holde tunga rett i munnen, for handlingen er til tider både komprimert og komplisert. Dostojevskij er en kompromissløs forfatter som ikke lar oss lesere betrakte det som skjer fra utsiden, på avstand. Nei, forfatteren plasserer oss midt i begivenhetenes sentrum. Vi er der det skjer, når det skjer, og som leser blir vi tvunget ut av rollen som nøytrale tilskuere. Men på hvilken side skal man stå? Dette fortellergrepet nærmest tvinger oss til å ta stilling til det som skjer, og nettopp dette likte jeg veldig godt med boka.

Mye er sagt og skrevet om denne romanen, og jeg skal ikke dvele så mye mer ved den her. Jeg likte boka godt, selv om noen partier inneholdt litt vel mye prat og lite handling. Det gjorde at romanen tidvis føltes noe langdryg og søvndyssende. På den andre siden illusterer fyrstens historie menneskenes begrensninger på en veldig god og overbevisende måte. Selv om boken ble skrevet for nesten 150 år siden mener jeg at Dostojevskijs tanker om hva det vil si å være et godt menneske er like aktuelt i dag. Det er sikkert derfor Idioten fortsatt regnes som en av de viktige bøkene i verdenslitteraturen.

mandag 9. april 2012

Everything is Illuminated av Jonathan Safran Foer


Det ble ingen krim på meg denne påsken. For tiden parallell-leser jeg tre bøker. Jeg vet ikke helt hvordan det ble sånn, men av og til er det alt for mange bøker der ute som jeg vil lese. Med litt ekstra påske-fri ryker "en om dagen, en om kvelden"- leseregelen min fort.

Nå har jeg nettopp avsluttet romanen Everything is Illuminated av Jonathan Safran Foer. Jeg har lest mange gode bøker i det siste, men jeg hadde helt glemt at en virkelig god bok også kan være smertefull, ja nesten fysisk vond å lese. Dette er en slik bok - men la det ikke avskrekke deg! Everything is Illuminated er en vakker, klok og tankevekkende bok om søken etter identitet, forfedrenes synder og Det Usagte. Da siste side var bladd om satt jeg igjen, målløs, ordløs, nesten tom, men likevel takknemlig for denne fantastiske leseropplevelsen.

Everything is Illuminated har, sett fra utsiden, en ganske enkel handling. Jonathan Safran Foer, forfatterens alter ego, drar til Ukraina for å lete etter Augustine, kvinnen som reddet den jødiske bestefaren hans fra nazistene. Han får hjelp den jevnaldrende tolken Alex, og med Alex' bestefar som sjåfør og en golden retriver som maskot drar de ut på den ukrainske landsbygda for å finne denne kvinnen. Etterhvert som historien utvikler seg forstår vi at det ikke bare er Jonathan som er "historieløs". Tolken Alex vet også svært lite om sin egen familiehistorie og hva som foregikk i Ukraina under den annen verdenskrig. Denne reisen vil forandre dem for alltid.

Det høres kanskje ut som et paradoks, men boken er både fantastisk morsom og dypt tragisk. Etter at Jonathan har returnert til USA skriver Alex ned historien om jakten på Augustine. Alex og Jonathan brevveksler. Brevene fra Alex til Jonathan gjengis i noen av kapitlene i boka. I andre kapitler forteller Jonathan om sin jødiske slekt. Slektshistorien hans spenner over to hundre år, frem til 1941. Romanen veksler mellom disse tre forteller-ståstedene.

Delene som er ført i pennen av Alex er til tider veldig humoristiske, og det var flere avsnitt hvor jeg humret godt. Denne tolken har nemlig ikke helt grep om engelsken, men bruker gjerne synonymordboken helt ubehersket. Måten han forteller på har noe "The Julekalendersk" over seg:
"Alex" he said, "what was the language you studied this year at school?" "The language of English", I told him. "Are you good and fine with it?" he asked me. "I'm fluid," I told him...
I begynnelsen leste jeg veldig sakte for å få med meg alle morsomhetene og misforståelsene den uortodokse engelsken skapte, men etterhvert glemte jeg som leser den fargerike engelsken. Historien begynte å leve sitt eget liv, og det som blir fortalt blir viktigere enn hvordan det fortelles.

Everything is Illuminated kom ut i 2002 og var Safran Foers debutbok. Jeg kan nesten ikke fatte at han bare var 25 år da han skrev denne romanen! I boken skildrer han mellommenneskelige forhold på veldig realistisk måte og tar opp temaer som generasjons-kløfter, familiehemmeligheter, rotløshet, skam og kjærlighet - uavhengig av religion og kultur. Språket hans er enkelt og nøkternt. Det er kanskje derfor historien som fortelles gjør et så sterkt inntrykk?

I omtalen av Kafka on the Shore for en stund tilbake skrev jeg om hvordan noen bøker og romanpersoner fortsetter å leve videre i en lenge etter at boken er ferdig lest. Slik er det med denne boken også. Jeg har ikke kommet langt i dette leseåret, men jeg er sikker på at Everything is Illuminated vil komme langt opp på listen over de beste leseopplevelsene i 2012. Boken anbefales på det varmeste!

En liten kuriositet: På Oversetterbloggen har Ola Bjønnes Karlssen et veldig interessant innlegg om den norske oversettelsen av boken som på norsk har tittelen "Atl blir klart og betydelig". Den er vel verdt å lese.

søndag 1. april 2012

Caspar David Friedrich (1774-1840)


Caspar David Friedrich "Wanderer above
the sea of fog" (1817-1818)

En velkledd mann står på et utkikkspunkt. Han har ryggen til oss der han ser ut over landskapet som er innhyllet i tåke. Vi vet ikke hvem mannen er eller hvor han skal. Sammen med ham ser vi ut over det vakre tåkelagte fjell-landskapet og, i overført betydning, inn i det ukjente.

Det er noen fantastiske farger i dette maleriet, som både er vakkert og har et motiv til ettertanke!

Bildet Wandrere above the sea of fog er malt av Caspar David Friedrich (1774-1840). Han var en viktig representant for den tyske romantikken innen malerkunsten. Typisk for Friedrich er at naturen ikke spiller rollen som bakgrunnsmotiv i maleriene. Naturen har selve hovedrollen. Friedrich plasserte derfor gjerne symbolske gjentander som f.eks. kors eller ruiner i bildene sine. På den måten opphøyde han naturen til noe spirituelt eller religiøst, med en egen verdi i seg selv.

Du kan se lese mer om kunstneren her og se flere av bildene hans her.