mandag 26. mars 2012

Hundreåringen som klatret ut... av Jonas Johansson


Mmmmmm... Bare tittelen på denne boken, Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, får en til å slikke seg om munnen, smatte og kjenne smaken av "Populærmusikk fra Vittula" av Mikael Niemi og "Hundehode" av Morten Ramsland - og det allerede før man har lest et eneste ord! Bøkene jeg nevner over er begge historiefortelling og "jug" av beste merke. Ikke rart man får store forventninger av en bok som hevdes å være noe av det samme.

Boken har et fantasifylt plot. Allan Karlsson er på rømmen. Samme dag som han skal feire hundreårs-dagen sin, klatrer han ut av vinduet på aldershjemmet og stikker av. Underveis får han tak i en koffert, den kan jo komme til nytte, og snart er han ikke bare på flukt fra gamlehjemsbestyreren men har både kjeltringer og politi i hælene. Under flukten får Allan hjelp av en noe brokete skare medhjelpere (inklusive en elefant!), og det tar ikke lang tid før de alle er dypt innvolvert i Allans rømningsferd.

Boken veksler mellom nåtid og fortid. I de tilbakeskuende kapitlene følger vi hovedpersonens liv gjennom hundre år. Allan er en jordnær mann med svært liten interesse for politikk. Likevel er det kanskje nettopp disse to egenskapene som bringer han ut på en århundre lang reise verden rundt. Her møter han viktige og virkelige historiske personer, og leseren får oppleve hvordan Allan faktisk er med på å endre verdenshistorien en rekke ganger.

Hundreåringen som klatret ut... er en skikkelig "feel-good"-bok som bør nytes langsomt i feriemodus, gjerne i solveggen eller i godstolen. Skulle det skorte på sol og ferie gjør lesing på bussen til jobben heldigvis (nesten) samme nytten. Dette er en fornøyelig, ironisk, humoristisk, morbid, anti-autoritær bok med et fargerikt persongalleri. Det eneste jeg ergrer meg litt over er at jeg ikke leste boken på svensk. Oversettelsen til norsk er god, men bokas underfundige og tørvittige humor gjør seg nok aller best i svensk språkdrakt.

Ta med deg denne boken på ferie neste gang!

tirsdag 20. mars 2012

Madame de Pompadour av Herman Lindquist


Mange av oss har hørt navnet Madame de Pompadour tidligere, men hvem var hun egentlig? I denne biografien gir den svenske forfatteren Herman Lindquist oss både en fremstilling av denne bemerkelsesverdige kvinnen og et spennende innblikk i livet ved det franske hoffet i Versailles på midten av 1700-tallet.

Jeanne-Antoinette Poisson, som senere fikk tittelen Madame de Pompadour, ble født inn i det franske borgerskapet i 1721. Da hun var 23 år ble hun den offisielle elskerinnen til kong Ludvig den femtende, sønnesønn av "solkongen" Ludvig den fjortende. Madame de Pompadour tilbragte nesten 20 år ved kongens side, og hun opparbeidet seg stadig større innflytelse og makt, både politisk og kulturelt. Biografien forteller om hennes vei mot toppen, og hvordan det var mulig for henne, til tross for sitt kjønn, status og sin ikke-adelige opprinnelse, å styre Frankrike.

Jeg synes Herman Lindquist har en skrivestil og fortellermåte som på mange måter ligner Karsten Alnæs sine bøker "Historien om Norge" og "Historien om Europa". Språket i Madame de Pompadour er enkelt, og selv om det er mange personer og steder som presenteres i biografien, så er historien lett å følge og boken er lettlest. Jeg visste ikke spesielt mye om denne epoken i fransk historie før jeg startet lesingen, men da boken var ferdiglest satt jeg absolutt igjen med mer kunnskap om temaet enn jeg hadde på forhånd. Jeg tror det er ganske typisk når man leser biografier.

Madame de Pompadour var uten tvil en spesiell og interessant kvinne av sin tid, og med en "karriere" som var helt eksepsjonell. Forfatter Lindquist virker da også nærmest forelsket i sitt historiske objekt. Han skildrer henne i nesten utelukkende positive vendinger, noe jeg synes gjør hovedpersonen og selve historien noe endimensjonal, ja til tider nesten kjedelig.

På den andre siden gir forfatteren en god innføring i det franske hofflivet på den tiden. Versailles var som et eget "land" i Frankrike der de kongelige og adelige levde etter strenge regler, både skrevne og uskrevne, fjernt fra den vanlige franskmann og samfunnet forøvrig. Jeg hadde ønsket at Lindquist hadde satt historien om Madame de Pompadour inn i en bredere historisk sammenheng enn det han gjør i denne biografien. Det var jo nettopp denne store avstanden mellom konge og adel på den ene siden og det franske samfunnet på den andre som til slutt ledet frem til den franske revolusjonen (1789-99), drøye 25 år etter Madame de Pompadours død.

Biografien om Madame de Pompadour var fort lest, og for min del, raskt glemt. Jeg tror i stedet jeg trenger et gjensyn med "Les miserables" av Victor Hugo. Kanskje jeg klarer å finne plass til denne på leselisten for 2012?

mandag 12. mars 2012

Kafka on the shore (Kafka på stranden) av Haruki Murakami


Har det noen gang hendt deg at du har mistet et busstopp eller to fordi boken du har lest har hatt et så sterkt grep om deg? At boken du leser forfølger deg i drømmene dine, og når du har lest den ferdig, bærer du den med deg i lang tid etterpå? Kafka on the shore er en slik bok - og du er hermed advart!

I "Kafka på stranden", som romanen heter på norsk, følger vi Kafka Tamura, en 15 år gammel gutt som rømmer hjemmefra, og den aldrende "katteviskeren" Nakata. I boken blir livene deres snudd på hodet av dramatiske hendelser utenfor deres kontroll, og historiene til de to hovedpersonenen veves stadig tettere sammen etterhvert som boka utvikler seg.

Kafka on the shore er en forundringspakke i bokformat. Den har mange lag, overraskende vendinger og flerfoldige tråder (som ikke nødvendigvis samles i slutten av boken). Deler av handlingen foregår i en slags "twilligt zone", en parallell virkelighet hvor grensene mellom lys og skygge, mellom vitenskap og overtro og mellom tid og rom viskes ut, både for leseren og personene i boken. Jeg hadde ingen problemer med å godta at det i boken regnet fisk og igler fra himmelen, at katter snakker med mennesker, ånder tar bolig i ulike skikkelser, t-shorter fulle av blod og ødipuskomplekser, for å nevne noe. For meg var det disse mystiske og mytiske elementene som gjorde leseropplevelsen til noe helt spesielt.

Det hadde vært utrolig spennende å lese denne boka på orginalspråket, men så språkmektig er jeg dessverre ikke. Den engelske oversettelsen likte jeg derimot godt. Den klarer å fange og formidle den helt spesielle stemningen i boka. Språket er enkelt og nøkternt men skaper en ut-av-verden-følelse som trollbinder. Det at handlingen foregår i Japan gir historien et litt fremmed og spennende preg. Murakami beskriver personene i boken og forholdet dem i mellom på en troverdig måte. Personene som skildres er ikke perfekte. De har alle sine feil og mangler, noe som gjør dem ekte og jeg får sympati med dem. 

Jeg tror alle bokelskere har noen bøker de tar frem og leser igjen med jevne mellomrom. Slik er det med meg også. Når det gjelder Kafka on the shore så blir jeg ikke mentalt ferdig med denne boken. Derfor er jeg sikker på at våre veier kommer til å krysses flere ganger i dette lesende livet.

fredag 2. mars 2012

Carl Spitzweg (1808-1885)

Carl Spitzweg "Bokormen" (1850)

Bokormen står øverst på stigen i det støvete biblioteket. I den ene hånden holder han en bok mens han har nesen dypt begravd i en annen. Han har en tredje bok under den ene armen mens en fjerde holdes på plass mellom knærne.  Litt av en bokelsker! Litt lys kommer inn gjennom vindet i taket og lyser opp boken han leser, mens det meste av biblioteket forblir i skyggen. Er ikke dette et fantastisk bilde?

Bildet er malt av den tyske kunstneren Carl Spitzweg (1808-1885). Han malte gjerne vanlige mennesker og deres hverdag. Det jeg synes gjør ham så spesiell er humoren og det ironiske glimtet i øyet som han skildrer disse menneskene med. Spitzweg malte gjerne eksentrikere, som denne bokormen på bildet. I andre verker møter vi hypokondere, bokførere og fattige diktere, glade munker, gamle ungkarer, gatemusikanter og forelskede par.

Du kan lese mer om Carl Spitzweg her og se flere av bildene hans her.